Klubben har tradisjon for å avholde fuglehundkveld i januar.
For 10 år siden hadde vi besøk av Ingvar Rødsjø, og så fortsatte det videre med Anders Landin, Jon G Hov, Mattias Westerlund, Ulrik Myrhaug, Einar Holmvik (i juli) og Ida Solli før pandemien kom og stoppet det meste.
I fjor kunne vi endelig starte opp igjen. Da var det Jan Telhaug som fortalte om sitt oppdrett og jakten på den komplette jakthund.
I år var vi så heldige å få tak i en annen av Norges store premiesankere, og mannen bak Kennel Skåpleinun, nemlig Bjørn Sjurseth.
Thor Harald Foss har fremdeles gode kontakter og ordnet lokaler til oss i RIL-huset. Mange takk til han. Anslagsvis var det omkring 50 personer som møtte opp, noe vi må si oss veldig fornøyd med.
Tema for kvelden var «Veien til en god VK-hund», og med det var standarden satt.
Ifølge Bjørn skal en god VK-hund ha fart og intensitet, være en god søker, vindbruker og fuglebehandler. Den må også ha bra viltfinnerevne, dvs. indeks over 114, samt premie% over 25 i VK.
I tillegg må den ville konkurrere, og tåle konkurranser over flere dager i all slags vær.
Skal hunden din bli god i alle typer biotop og terreng, høyfjell, lavland og skog, må den også trenes i disse. Kan ikke forvente at en god høyfjellshund automatisk er god på lavland eller skog.
I hjemmet var Bjørn opptatt at det skulle være enkelt og strukturert. På hytta og hjemme oppholdt hundene seg på avgrenset området, og fikk ikke lov til å vandre rundt omkring. Med et slikt system var det lite mas og hundene kjente sin plass. Noe skyldes kanskje at de hadde 5 hunder og at dette var en dyd av nødvendighet😊
Som mange andre personer har også Bjørn endret tilnærmingen til dressur etter hvert som man blir mer erfaren.
Nå er det mindre mas og mindre dressur av valp og unghund som gjelder. Erfaringen var at man lett kunne blir for ivrig og «over-dressere», og at det kunne slå tilbake senere. La talentet få tid til å utvikle seg og strikken være litt løs, man kan alltids stramme til litt senere. Uansett må man tilpasse trening etter individet
Rådene var å ha tålmodighet og skape gode situasjoner som gjør at unghunden lykkes, eks. gå i motvind. Han benyttet også innkalling i stedet for sitt-kommando på valp/unghund etter de hadde reist fuglen. Etter en stund så lærer de seg at det ikke har noen hensikt å løpe etter fugl, får ikke tak i den uansett. Konsekvensapport var heller ikke noe som ble vektlagt på unghund. Dersom de var lystapportører var det noe annet.
Generelt så bruker han nå lengre tid fram til den ferdige jakt- og prøvehund. Den skal være ferdig i 3 årsalderen, før det var det ikke så nøye
På jakt var det i rypefjellet unghunden fikk slippe til for det er der har man oversikt og kan se hva som skjer. Skogsfugljakt var mer forbeholdt de eldre erfarne hunder, bortsett fra der man kunne jakte rugde. De trykker som oftest bedre og forsvinner fort ut av syne, noe som reduserer ettergangen
Det var viktig å skyte fugl for hunden, og det er særdeles gunstig å ha med seg skytter slik at du som hundefører kan konsentrere deg 100% på hund og hundearbeidet. Unghundene skulle heller ikke få lov til å apportere hver gang.
Kvelden ble avsluttet med spørsmål fra salen før Bjørn kunne sette seg i bilen og returnere til Drammen.